Indianernes Trossysemer.
Den hellige sirkelen sto sentralt i indiansk liv og magi. Sirkelen representerer troen på at livet er et komplekst nett der alt henger sammen. Sentrum er like langt fra alle punkter på omkretsen, noe som illustrerer at alt liv, menneske som mineral, var likeverdige. Ble èn del av sirkelen ødelagt, ville dette i sin tur virke ødeleggende også for de øvrige delene, siden vi alle deler samme Moder Jord.
I mer enn fem hundre trossystemer i Nord-Amerika finner vi medisinhjul, og noen av hjulene kan dateres mer enn 1000 år tilbake. De ble laget av stein og justert etter sommersolverv. Man hadde også medisin-bunter, og innholdet, som fjær, stein, frø, tre og dyreklør, representerte forbundsfeller i naturen. Buntene ble brukt som beskyttelse, for å oppnå syner eller soldans, og innholdet var hellig.
Man gikk med fjør siden man mente de hadde åndelige egenskaper som kom fra fuglene fjærene stammet fra. Ørnen ble betraktet som den mest åndelige av fuglene, siden den hadde best syn og kunne fly høyt og bringe folkets bønn til "den store ånd". Ørnefjær ble brukt som pynt på skjold og fetisjer. Rituelle slag skulle skremme onde ånder. Indianernes riter og magi hadde til hensikt å bringe folket i harmoni med seg selv og som en del av Livets Sirkel.
Indianerne trodde ikke på noen Gud, de trodde på ånder. Alt hadde en ånd, ett dyr, en sten, til og med vannet hadde en ånd. Indianerne hadde ulike ritualer for å hedre de ulike åndene på. Wakan Tanka, som betyr ”den store ånd”, er indianernes høyeste tro. Den store ånden er til sammen alle ånder/guder, gode og onde. Åndene er udødelige. Det fins fire grupper guder Alle disse er Wakan Tanka.
Gr.1: De høyeste gudene; steiner, jorden, himmelen og solen.
Gr.2 : De forbindene gudene ; månen, vinden, Bøffelpiken (solen og månens datter), tåke
Gr.3: De underordnede gudene; bøffelen, bjørnen, de fire vindene, og virvel vinden.
Gr. 4: Det som omfatter sjelen, ånden.
Legender
En av Siouxenes mest kjente legender, er den om Bøffelpiken. Hun som skjenket folket den hellige fredspipe. En pipe som skulle være et bilde for fred. Når hun forlot leiren, forvandlet hun seg til en hvit bøffelkalv. Hun var den skjønne solen og månens datter.
Drømmer
Sioux indianerne tok drømmer på alvor, og rettet seg etter dem. Drømmende var inspirert av høyere makter. Drømmer om for eksempel dyr, førte med seg visse forpliktelser. Men å drømme om tåken var det største, mest fantastiske av alt.
Felles for dem alle, var at de levde av og med naturen i harmoni med forestillingen om "det store mysteriet". De så seg selv uløselig knyttet til alt som omgav dem, og at intet liv var for lite til å være uten betydning.
MITAKUYE OYASIN – er et Lakota uttrykk som betyr, ”vi er alle i slekt”. Med dette menes ikke kun menneske slekten, men også steinene, luften, jorden, dyrene, vannet osv. Indianerne respekterte naturen på en måte som for oss er fremmed. De takket bøflene som døde for dem, slik at de kunne få mat til å overleve. De forstod at ingen kan eie landet de går på, vannet de drikker eller luften de puster.
Den tradisjonelle indianske tipien
Tipien var den perfekte boligen for nomader som prærieindianerne. Den gjorde det mulig for innbyggerne å holde seg varme om vinteren og avkjølte om sommeren. Tipien var også enkel å montere. I løpet av en times tid kunne to kvinner enkelt sette opp en tipi.
Tipien bestod av et dekke av bøffelhud, sydd sammen av sterke sener og strukket over et rammeverk av påler. Dette rammeverket ble så lagt over tre ekstra sterke påler som ble bundet sammen i toppen. Dette ble så løftet på plass. Så ble opptil et dusin andre påler lagt inntil disse for så og bli bundet sammen i toppen. Ofte ble et rep av hud festet i toppen av rammeverket og forankret i bakken inne i tipien.
Tipiens rammeverk ble satt opp i kjegleform, med vilje ble den plassert asymmetrisk. Dette muliggjorde et større område i ståhøyde i tipien og bedre ventilasjon fordi røykhullet ikke stod i senter.
Teltduken ble så løftet på plass ved hjelp av en sterk løftepåle. Duken ble så festet til bakken med plugger. Der teltduken møttes ble den knappet igjen ved hjelp av åtte trepinner. Deretter ble også dørflappen festet med en trepinne. Siste trinn i prosessen var å sette to påler i det ytre dekket til røykhullet. Disse pålene sto på utsiden av tipien. Disse pålene var laget slik at man kunne forandre åpningens retning for å kompensere for skiftende vindretninger eller for å beskytte seg mot regn eller snø.
Den ferdige tipien var ca. fem meter i diameter. Dette skaffet nok plass for familien. Tipien var et sted man respekterte høyt og et strengt system regulerte bruken. En åpen tipiflapp var en invitasjon til å komme inn. Dersom flappen derimot var lukket, måtte den besøkende annonsere sin ankomst og vente til verten inviterte ham inn. Når gjesten så gikk inn, måtte han alltid gå til høyre. Familiens overhode kunne så, dersom han ønsket det, invitere gjesten til å sitte til venstre for seg, med familien samlet rundt seg.
Det var strengt forbudt å snakke til en annen person over flammene i bålet. Det ble forventet av deg at du gikk bak de andre som så bøyde seg fram slik at du kunne komme forbi. Kvinner kunne ikke sitte med korslagte ben slik som mennene. I stedet måtte de sitte på hælene og med benene til siden. En ung mann kunne ikke, når han satt sammen med eldre menn, delta i samtalen før han ble invitert til det. Dersom verten tok gjestens pipe for å rense den var det et signal til alle andre om å forlate tipien.
Før prærieindianerne fikk hesten, måtte tipien være av en slik størrelse at den kunne fraktes av kvinner og hunder. Da hesten kom, forandret dette seg dramatisk. Et resultat var at pålene som før bare var 3-4 meter nå ble 7-8 meter. Brukte man tre hester kunne nå boligen fraktes på en relativ enkel måte. To hester fraktet pålene, mens en tredje hest fraktet den tunge bøffelduken. Ved å legge sammen og brette nøyaktig passet teltduken perfekt over hesteryggen. Så var den mobile boligen klar til å flyttes, for deretter å bli satt opp igjen et nytt sted, ved sengetid.
